Har lest endel bloggger her som går på oppdragelse og at foreldre har dårlig tid.

Til dere foreldre som klager over dårlig tid!  Barn krever at man er tilstede, og dette burde du ha tenkt på før du fikk barn. Kansje er det slik at du ikke passer til å ha barn. Når du tar valget om å få barn, så tar du et valg som går utover mange andre ting du driver med.  Nei, du kan ikke fortsette det livet du hadde før du fikk barn. Og det hjelper ikke å laste barna over på det offentlige. Det er ditt ansvar. Om du føler at du er i en tidsklemme, betyr dette at du ikke har tid til barn, og du burde latt dette vær.

Det irriterer meg at det skal være så om å gjøre å få disse barna. Man er liksom ikke vellykket uten å ha født et barn eller to. Men akk de skal oppdrages også. Og det var det ikke så mange som hadde tenkt på. Det er utrolig mange som ikke skulle hat barn. All mobbing og all elendighet på skoler og utført av ungdommer og barn. Dette kunne vært ungått ved at folk ikke var så opptatt av barn. 

Det handler om å prioritere. Får man barn, ja da må de prioriteres og du må nedprioriteres. Eller sagt på en annen måte, du må tilbringe tid sammen med barna. Ikke bare tiden fra du står opp til du haster med barnet i barenhagen, eller på skolen. Og tiden etter du kommer hjem fra jobb eller shopping, kafebesøk med veninner etc. Til barnet skal legge seg, og i tiden mellom der har gjerne barnet vært i sfo eller en eller annen aktivitet organisert av noen frivillige sjeler.

Får man barn så burde det vært en lov om at den ene av foreldrene maks kunne jobbe  50 % stilling, slik at barnet iallefall ser noe til den ene foreldren. Og til dere likestillings forkjempere. Kjemp heller for familien. Likestilling er en egoistisk tankegang, som skaper kriminalitet, narkomane, barnehjemsbarn etc.

Jeg vil påstå om begge foreldre er i full jobb er det egoistisk og helt feil å ville ha barn. Dere har ikke tid og klarer ikke å oppfylle hva det vil si å være foreldre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Savn, hva er egentlig det. Mange savner mye, noen savner penger, tid, fortid, og kjærlighet. Men er dette utifra egne egoistiske behov eller kan det forklares på andre måter.

Har man vært sammen med et menneske lenge så vil man føle et savn når man er borte fra dette. Men er det fysisk eller psykisk, eller kansje begge deler. Kroppen savner jo det å kunne ligge inntil en annen kropp. Men hadde kroppen reagert om denne hadde blitt erstattet av en annen kropp. Er det kun behovet for å føle hud og varme som gjør dette.

La oss ta følgende eksempel, to personer sover i samme seng. Den ene våkner og lar en annen person ta sin plass. Jeg skal vedde mye på at om man da hadde beholdt rommet mørkt etter at den andre personen som sov hele tiden våknet. Ville det gå endel tid før dette menneske oppdaget at det var et annet menneske en det som i utgangs punktet lå der. Så ergo her dreer det seg om fysiske behov. Det er ikke engang sikkert at det sovende mennske hadde oppdaget at personen var borte en gang om det hadde lagt der alene.

Så hva er savn og lengsel. Kan det sammenliknes med barn lengsel etter sukkertøy. Bare må ha det. Er det fordi vi er avhengig av noe og når dette blir tatt fra oss savner vi det. Er det som nikotin og stoff at man får abstinenser, fordi dette som vi kjenner og som kroppen er avhengig av ikke er der mer. Eller er det av rene egosistiske behov fordi vi er livredde for ensomhet.

Når noen dør får man et indre savn, og dette kan forklares med at det er noe kjent , noe vi er vant til som ikke er der lenger. Men slutter man å savne når man er vant til å være alene igjen. Er det derfor mange som har vært single lenge, ikke takler et samboerskap og savner tilbake tiden da de kunne gjøre hva de ville og ikke trengte forholde seg til noen andre. Nok en gang er vi her inne på egoisme. Hmm underlig det der. Hvor selvstendige vi skal være, men akk så avhengige av ting rundt oss.

Som i sangen “Gal av lengsel, gal av og savne deg” viser det seg at mennesker blir sprø av savn, at man går inn i en egen sfære. Er dette en sfære av abstinenser, eller blir man reelt gal. Eller er det redselen for ensomhet som tar oss. Ja hvem vet.

Barn trenger hud og nærkontakt av mor og far, dette er spesiellt viktig den første tiden. Hvor om de ikke får dette blir de urolige og skrikete. Dette kommer av savn etter den tryggheten mor og far kan gi. Eller er det et grunnleggende behov og har ingen ting med dette å gjøre? Et lite barn er fullstendig avhengig av hjelp fra større mennesker for i det hele tatt å kunne overleve, det må ha mat. Altså i mange tilfeller pupp. Det må skiftes på , ellers blir det badene i egen avføring. Det er et livsnødvendig behov at man har andre mennesker tilstede når man er baby. Men så kommer spørsmålet er det dette grunnleggende behovet som også følger oss inn i voksen alder. At vi tror vi ikke overlever uten andre, at man da føler savn.

Er det rett og slett at vi ikke kan glemme hva vi hadde behov av som barn ?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Omforladelse, mine venner og til alle som jeg slett ikke kjenner. Omforladelse for at jeg kan ha tråkket på tær, om dere skulle ønsket jeg var nær.

Gjennom et langt og innholdsrikt liv, har jeg truffet ufattelig mange mennesker og det skulle bare mangle om jeg ikke skulle ha såret noen på min vei. Ikke av ondskap, men kansje av ubetenksomhet og fordi jeg ikke alltid ser og skjønner at jeg betyr så mye for mennesker.

Jeg er et menneske som er engasjert i mye og mangt. Og dette har opp gjennom tiden gjort sitt til at jeg nok har glemt noen på veien, ikke brukt tiden min til det som kansje var viktigst. Alt jeg har gjort i livet er i godhet, og aldri av ondskap. Men det er ikke alltid nok, det har jeg reflektert mye over.

Mange ganger har jeg nok også vært både feig og naiv og trukket meg bort fra ubehageligheter. Men med årene blir man eldre og så sant visere. Det er ikke mange ting jeg ville ha ugjort i livet mitt, men mange ting kunne jeg tenke meg å ha gjort på en helt annen måte en det som har blitt gjort.

Jeg har grått mine tårer og dunket hodet i veggen. Jeg har i prinsippet troen på mennesket. På dets godhet, og ærlighet. Men det å vær ærlig med seg selv kan i mange tilfeller skape en frykt for hva som vil komme, hva man vil se. Og uten å være ærlig med seg selv kan man heller ikke være ærlig overfor andre. Jeg prøver så langt det er mulig å etterleve dette, Men det er ikke alltid like lett.

Ja jeg er flink med ord, noen ganger vil det si dessverre. Jeg er bevisst på å dele ut komplementer , fordi jeg føler at folk fortjener det. Men mange tider er det lett å mistolke dette. Legge andre meninger i det enn det som var meningen fra min side. Jeg er oppriktig lei meg for det i mange sammenhenger. Jeg har lært meg å bli tydeligere, ordfast og ikke minst forsiktig, Men det finnes feller og stokker over veien og det hender jeg trør feil og skader, dog ikke bevisst. Det er to ting ved godhet. Det kan virke godt og det kan føles vondt.

Så til alle dere jeg måtte ha gjort noe galt mot eller ha tråkket på tærne, omforladelse. Jeg vet jeg i mange tilfeller ikke kan tilgives. Men tiden leger alle sår sies det …

Tips oss hvis dette innlegget er upassende