I jaktområde 1 som omfatter Aust-Agder samt Telemarkskommunene Kragerø, Drangedal, Nissedal og Fyresdal.. Arealet på dette jaktområdet er ca. 15.000 km2 eller ca 15 millioner dekar.

Leveområdet for en gaupefamilie, dvs. ei hogaupe med unger er satt til 500 km2. Dvs. si at ved optimale tall ved fratrekk av vann og tettbebygde strøk. Så kan vi anta at det finnes ca. 20 gaupefamilier i det aktuelle fellingsområdet. Vi vet også at en gaupefamilie består i snitt av tre individer. Da er vi oppe i 60 individer. Om vi da legger til ca 10 enslige hanner på dette så har vi 70 individer.

Gaupebestanden baserer seg i høy grad på ”sett dyr” og ”snøsporinger” og utregninger av areal sammenfattet ved tall over. Som vi vet er gaupa et meget sjeldent dyr å se. Og det har ikke noe med at bestanden er liten, det er fordi gaupa er et dyr som lever skjult og som du kan stå få meter fra uten å oppdage. Gaupa er også som andre katter flink til å klatre i trærne.

Det har vært lite forsket på gaupe i Norge. Dette grunnet at dette er svært ressurskrevende og koster penger. Men det er heller ikke tvil om at det til tider har vært drevet rovjakt både på gaupe og på andre rovdyr. Frem til 1980 var det fri jakt og statlig skuddpremie på gaupe. Etter at dette ble slutt har gaupe bestanden økt jevnt og trutt. Og ved optimale forhold kan bestanden øke med nærmere 20 % pr år.
Antall fellingstillatelser i jaktområdet 1 (beskrevet over) for 2009 er 4 dyr og tilsvarer ca 5,5 % av bestanden. Aust Agder og de deler av Telemark som er med i jaktområdet har et optimalt voksepotensiale for gaupe. Store ubefolkede områder med god tilgang på mat. Og det er da på det rene at bestanden i alle fall vokser med ca 10 % i året på tross av at den blir jaktet på.

Det er ikke tvil om at det både teoretisk og reelt er helt forsvarlig å drive jakt på Gaupe. Og den kan gjerne beskattes en del høyere enn det som blir gjort i dag, uten at det går utover bestanden.

Foreningen våre rovdyr, som har ca 6000 medlemmer gjør en god jobb i å bevare rovdyr i Norge. Det er svært få mennesker i Norge som vil våre rovdyr til livs. Men vi er ett moderne samfunn hvor mennesker setter komfort og trygghet høyere en bevaring. Vi kunne helt greit ha sluttet å jakte på både gaupe, ulv, jerv og bjørn. Men i løpet av kort tid ville vi fått en uønsket eskalering i bestandene. Folk flest har en oppfatning av at det er helt greit å se de store rovdyrene i dyreparker, men de blir livredde om det skulle vise seg at de kan treffe på dem i skogen.

Historisk sett er svært få mennesker blitt skadet eller drept av rovdyr i Norge. Det har flere årsaker, årsaken i dagens samfunn er at vi har områder hvor vi prøver å holde de store rovdyrene fastboende, i områder hvor det ikke bor mye folk eller der hvor det ikke bor folk i det hele tatt. Den historiske årsaken er at man i gamle dager, var mer vant til naturen og dens farer. Folk flest levde av naturen og levde i naturen. I dag blir naturen stort sett brukt til rekreasjon og fornøyelse, og det passer svært dårlig å ha både ulv og bjørn som heiagjeng under skirenn og barnehage utflukter.

Den moderne forvaltningen av rovdyr har mange sider og er for tiden ganske godt fundamentert i hensynet til at vi skal ha et levelig land for alle parter, både mennesker og dyr. Mange rovdyrvenner og andre vanlige folk i gata mener at bøndene kan enten slutte med dyr eller gjete disse når de går på beite. Men dette er ikke gjennomførbart i praksis. Vi moderne mennesker er opptatt av billig mat, selv om pengene vi bruker på mat har sunket betydelig de siste 20 årene. I 1970 brukte den norske husholdningen nær 60 % av total inntekt til mat, i dag bruker vi rundt 15 % på mat av totalinntekten. Altså verdsetter vi andre ting høyere. Maten har aldri verdt billigere, og det er her mye av rovdyr konflikten ligger.

Om vi nå sier at en bonde skal gjete sine sauer når de er ute fra mai til slutten av september. La oss ta følgende regnestykke: Beiteperiode for sau fra mai til slutten av september, dette blir 3600 arbeidstimer. Verken ulv eller gaupe har vanlige arbeidstider som oss mennesker, så vi må påregne 24 timers gjeting. I dagens velferdssamfunn finner du ikke et menneske som vil utsette seg for en slik jobb for under 150 kr timen inkludert skatter og avgifter. Da har vi en kostnad på 540.000 kr for denne jobben. La oss nå si at gjeteren har ansvaret for 100 sauer og at 70 av disse kan bli pinnekjøtt i julen. Hvert lam veier ca 20 kilo. Om vi så regner utgiften til gjeting om til kilo. Så får vi en kilopris på 386 kr, så plusser vi på ordinærprisen som er ca 100 kr for pinnekjøtt. Hvor mange er villig til å betale 486 kr kiloen for pinnekjøttet.

Vi må derfor finne løsninger som kan kombinere ett godt utvalg av bestander for rovdyr og ett levegrunnlag for folket. Det er nemlig slik at Norge er et jordbruksland, selv om mange mener vi er et land av olje. Om det ikke hadde fantes bønder og sauer som beiter rundt om i Norge. Ja da hadde vi hatt jungel over det meste, til og med fjellet hadde vært gjengrodd. Før i tiden hadde bonden betalt i form av en mye høyere pris pr kilo og kunne derfor forsvare å gjete sine dyr, men i dag har den økonomiske utviklingen gjort det til en økonomisk ruin å gjete.

De store konfliktene innen rovdyrforvaltningen er mellom by og land. Altså de som må leve med rovdyrene daglig og de som kan reise i dyreparken å se dem bak ett gjerde.

Hvorfor blir så dette blåst opp i media på denne måten? Vi vet at blant annet foreningen våre rovdyr får støtte til å drive sitt arbeide fra Landbruksdepartementet. Jeg vil anta at det er media og diverse journalister sin totale uvitenhet om rovdyr og rovdyrpolitikk som gjør dette, kombinert med at de som fronter arbeidet for bevaring av rovdyr er flinke folk som har et pr apparat bak seg. Journalister har en tendens til å hive seg på slike ting. Ved alle diskusjoner og fremstillinger er det viktig med en objektiv fremstilling, som tar høyde for flere sider av en problemstilling. Det hele skal være balansert og ikke ensidig slik som Mediene og en del såkalte journalister og eksperter gir uttrykk for. En god journalist dekker objektive fakta og driver litt research på begge sider før man ensidig fremstiller en sak. Vel det er greit at jegere nok kan fremstå som barbarer der de hever sitt bytte og at jakta kan virke meningsløs. Like meningsløs som 22 menn som krangler om en ball i nitti minutter.

Jakt har siden tidenes morgen vært en menneskerett, eller sagt på en annen måte det har frem til de seneste 100 år vært en dyd av nødvendighet for å skaffe seg mat. Det moderne menneske har effektivt utryddet de store rovdyrene og har derfor vært nødt til å overta jakta for de store predatorene. Nå er vi i den situasjonen at vilttettheten er stor, både elg og rådyr bestanden har eksplodert etter krigen. Grunnen til at både elg og rådyrbestanden har økt etter krigen er at rovdyrene frem til 1980 tallet nærmest ble utryddet. Så har det vært fredninger og begrensninger i jakt på de store rovdyrene og disse bestandene er på vei oppover igjen. Mange steder øker de betydelig, fordi mattilgangen har øket.

Tall fra Hedmark i 2008 viser at det ble utbetalt erstatning for 1000 sauer drept av Gaupe av et totalt tapsantall på ca 11.000 dyr, som dør av andre rovdyr eller av andre årsaker. I Hedmark er det ca 108.000 sauer som går på beite. Altså en tapsprosent på dreptes au av gaupe på ca 8 %.
I Aust Agder er det ca 19.000 sau på utmarksbeite. Tapstallene for Aust – Agder er ca. 1200 dyr. I Aust – Agder har vi ikke andre kjente forekomster av rovdyr enn Gaupe, så vi må anta at en høy andel av disse er drept av Gaupe.

Gaupe er i realiteten et ganske farlig dyr. Mange har erfart hva en liten katt kan finne på, om du ganger en katt opp med 10 så har du en Gaupe. Nå er det bevist svært få om noen angrep av Gaupe på mennesker, men frykt er en faktor man også må ta med. Om nå Gaupebestanden skulle få lov å eskalere i Agder, hva ville dette føre til for gleden av å nytte utmarka for folk flest?

Finnes det andre rovdyr i Agder? Aust – Agder har store områder uten folk og som er svært lite tilgjengelige for folk flest. Her for noen år tilbake ble flere ulver påkjørt på sørlandsbanen. Selv om det ikke er kjent at det er noen ulvebestand i Agder, så må vi kunne anta at det finnes ulv her for det. Det er litt for tilfeldig at de to eneste ulvene skulle finne på å bli overkjørt av toget. Og det er kjent at det finnes bjørn i Setesdals området. Bjørnen har den fordelen at den ikke er så lett å spore, for den går som kjent i hi om vinteren. Hva som befinner seg ute i villmarka er ikke lett å ha oversikt over, for alt man vet kan det sitte en gaupe i skogkanten ved nærmeste barnehage.

Jeg har ved flere anledninger vært så heldig å se Gaupe i skogen. Og det er ingen tvil om at dette er et flott dyr. Men jeg er for at man må regulere bestanden av Gaupe og rovdyr. I dagens samfunn er det dessverre umulig å kombinere folks trivielle behov, med ønske om å ha rovdyr rundt hvert hjørne. Kommunen utarbeider reguleringsplaner for boliger og for hvor mennesker skal bo. Og det samme må vi gjøre med rovdyr. Valget er ikke reelt tilstede, man kan ikke kombinere og integrere mennesker med rovdyr. Og det blir alt for lettvint å skyve problemet for rovdyrhat over på bøndene når vi vet at det er oss vanlige forbrukere som legger premisser for hvordan bonden skal drive. Og de premissene har blitt svært dårlige i de senere år.

Om media hadde vær litt mindre ensidig fokusert på å bygge opp konflikter. Og muligens heller gitt klare fakta og ikke bare synserier så hadde vi kunne hatt en verdig debatt om akkurat dette temaet.