Du kan gå forbi dem hver eneste dag uten å se dem, men de er der. Et sted,
bare du evner å se og å lytte. De finnes hvor enn du går, men de er ikke for
alle å se. Mennesker som haster forbi, tar seg ikke tid. Mennesker med nesa
i sky, tar seg ikke bry.
De ligger der å venter med tålmodig stahet, som om de vet. Vet at de er,
vet at noen en dag vil se dem. Noen som kommer forbi, og ser dem for det
de er. Tenkende individer, med ro i deres sjel. Mennesker som evner å se
det små, i det store.
Levende døde som farter av gårde til steder, uten en mening. Ser ikke, ser
ikke annet enn seg selv. Velger å haste av sted, uten å ense alt vakkert de
mister. Den dag man blir gammel, og ikke har hast. Da vil man ha tid til å
tenke, men for sent.
Livet er gitt deg som en vakker gave, uansett hva du tror. Det er gitt deg,
så du kan føre det videre. Gi av det du har lært, og berike nye med erfaring
du har gjort. Men det betinger at du evner, og klarer. Se det du skal lære og
vite, tiden er kort.
Bortgjemte skatter som finnes overalt, hvor du enn går. Glemt av og bort,
gjemt under gammelt løv. Ting du bare går forbi, om du ikke stopper og tar
deg tid. Selv en gråstein er vakkert, om du velger det. Selv en fugl som falt
og er død, om du ser det.
Slik er det også med mennesker, om du bare tørr og vil. Stoppe og lytte,
det kan gi deg mye nytte. En mann som er drukken, og tilsynelatende helt
fortapt. I alt finnes det noe vakkert, en liten skatt. En død mann går deg
forbi, det er ikke tilfeldig.
Vakre små blomster og virvlende løv, blir et pent maleri. Ikke for alle,
men for de som har ro. Roen til å se, tiden til å kjenne at man lever i
noe større. Bortgjemte skatter, finnes der du går. Du velger hva du
skuer, men klarer du det.