Som kalvene om våren når de for første gang
får grønt gress under sine føtter, og skyter fart
i sin kalvedans, halvveis blindet av vårsolen.
Ustoppelig de river i grimen, den motsatte veien
av hvor du vil. Uerfarne i dette nye livet, hvor
ingenting er kjent og alt er nytt. Hoppende med
alle fire føtter i luften samtidig, i det neste skrenser
bortover på fire stive bein. Stopper opp, undrende,
før den ville ferden fortsetter.
Slik er også ditt liv. En søken etter noe nytt, noe
spenningskapende. Som en hauk som sirkler rundt,
den legger inn vingene og ned mot jorden stuper,
fordi den øyner noe. Som en hund hopper opp og
stuper med nesa først ned i nysnøen fordi den
aner noe under. Noe som kan berike den. Like
undrende titter den opp hver gang når den ikke
fanger noe der, og gjør et nytt hopp på let etter
mer lek og spenning.
Men innerst der inne, i det dypeste av det indre,
finnes noe annet. Noe som frykter og som er redd
for å tape. Redd for å ikke finne det trygge, og
den betingelsesløse kjærligheten. Som utad er
fryktløs og sterk og som bryr seg nært om alt
og alle. Som spiller sine utvalgte kort, men som
lider av ett inderlig savn og en sterk søken. Søken
etter noen som ser, som ser deg og kjenner deg
nær, helt inderlig nært.
Hordene som følger deg, tror, vet og føler de
kjenner deg. Ser på deg som noe som er deres,
fordi du tørr. Men ingen kjenner deg fullt og
helt, fordi innerst inne der kommer ingen nær.
Din søken etter å hjelpe, er det egentlig en
søken etter å hjelpe deg selv. På let etter deg
selv og hva du vil. Livredd for å såre deg selv,
sørger du for å hjelpe andre til å forstå og ikke
bli såret, slik at de finner en vei.
I dine vakre blå øyne ser jeg sorg, savn og glede.
Sorg over det tapte, savnet etter det nære og
gleden over å skape. De tap du har hatt har
vært tunge og bære, fordi de har vært intense
og nære. Sorg over at du ikke kunne støtte deg,
men at du ble en støtte. Savn etter noe ærlig
og ekte, noe som ikke kan og vil såre. Men
også gleden over at du kan gi bort noe som
du ikke får selv.
Helt fra du var liten har du ant og følt at du
er helt spesiell. At du har gjort og gått andre
veier enn det som var forventet. At du har
følt at du ikke blir forstått. Urettferdighet og
forbigåelse. Men alt dette har gitt deg et øye
til å se, til og formidle at det faktisk finnes et
håp. Fordi du kjenner deg igjen i og ikke bli
forstått. Kan du ikke hjelpe deg selv, så kan
man i allefall hjelpe andre.
Død og sorg, det evigunge og alt det tapte.
Drømmer tilbake i tid, til bekkebrus som bysset
deg i søvn, og tær på kalde gulv som måtte gi
etter for morgenens behov. Lukten av nyslått
høy, eimen av røyk og ild. Savnet av de som
var, som stod så nær. Frokostbord med
voksensnakk, løp og lek i sommervind. Hver
sommer en lykke og en befrielse. Frihet til å leke,
til å glede og være seg selv.
Det nærmeste du kommer er deg selv. Du åpne,
du lukker. Liker å dele alt, men bare nesten alt,
men ikke det hele. Holder alltid igjen i frykt for
at ting skal bli for nære. Det som er nært, det blir
sårbart. Sårhet vil man frykte fordi det gjør så
vondt. Kan man lære seg å elske på nytt, når alt
har gått tapt. Kan man på nytt få troen på at
alt til slutt skal ende godt. Kan man lære seg
å gi, så kan man også få.
Innerst inne er du nære deg selv, så utrygg og
redd. Følelsen av å ikke strekke til. Prestere for
å overbevise, ikke alltid andre, men deg selv. Om
at man er noe, betyr noe. Belønningen er gleden
i andres øyne i det håpet du tenner. Som en eksplosjon
av ild søker du spenning, for å dekke over savnet
av trygghet og tilhørighet. Det som står deg nær
gir du alt, uten å forvente noenting tilbake,
gleden er å se glede.
Ønske om å danse, føle livet, kjenne det nært.
Kjenne du kan slappe av, roe deg ned. Slippe
den indre uro. Kjenne at kroppen faller inn i
en søvndyssende ro. Du vet det er da du kjenner
livet. Lar deg bli tatt på uten å føle redsel for
at det skal svinne, eller at det vil deg vondt.
Føle at noen forstår, at noen er der bare for deg.
Ikke fordi det du gjør, men fordi du er den
innerste nærmeste deg.
Paul Henrik Martin Ziener Gundersen, paul Gundersen